Det finnes ingen oppskrift
Hvorfor valgte Finn Schanke, en godt voksen mann å flytte så langt fra folk og fe? Hva var motivasjonen og drivkraften til å leve så tett på naturen? Slike spørsmål ønsket jeg å utforske. For meg som var redd for det meste; mørket, naturen, skogen, fremmede menn, stillhet og det å være alene – ble dette en mulighet til å virkelig utfordre min egen frykt, samtidig som jeg lette etter svar på hva som var drivkraften i Finn.
Etter å ha arbeidet med dette prosjektet i flere år, tar jeg meg ofte i å tenke: «hva ville Finn ha sagt nå, mon tro?» Svaret hadde nok vært noe slikt: «Ta sats, bare GJØR det! Prøve, feile og gjøre igjen. Hvem har sagt at alt skal være enkelt?»
Finn Schanke, levde etter denne livsfilosofien. Han bodde på en gammel seter, omgitt av den vakreste natur, og en stillhet som kunne høres. Han var født og oppvokst som enebarn i Bærum.
Naturen hadde vært hans bestevenn hele livet, men først da han var 70 år og pensjonist, og de voksne barna hans hadde egne familier, realiserte han sin drøm. Han solgte hus og møbler, pakket med seg det nødvendigste, og fant denne setra han kunne leie.

–

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge